I 1984 kom der pludselig fire norske deltagere på stævnet. I de næste fem år var der et par norske deltagere på hvert stævne, men i 1989 eksploderede tilmeldingerne fra Norge. Det år var der hele 19 norske deltagere! Det viste sig at være en gruppe lærerstuderende fra Høgskolen I Bergen (HiB), som var på studietur sammen med deres lærer, Bjørn Tore Hummelsund, der arbejdede som lektor i musik ved Læreruddannelsen i Bergen 1974-2014:
Jeg var to ganger på Vallekilde med musikklærerstudenter. Det var Knut Kristiansen som først deltok og han var begeistret og inspirerte oss til å søke om deltagelse. Både jeg og studentene var særdeles fornøyd med kursopplegg og kurslærerne og uken på Vallekilde fremsto som årets høydepunkt både faglig og sosialt.
Vi tok med oss tilbake til Bergen – og norsk skole – masse kunnskaper og inspirasjon fra særdeles dyktige musikere pedagoger som Finn Poulsen, Birger Sulsbrück, Holger Laumann, Poul Christian Nielsen og mange flere. Husker med stor glede storband med Laumann der jeg spilte bass.
Lærebøker og LPs som vi kjøpte med oss hjem var også til stor inspirasjon og førte til at min undervisning ble bedre og studentene tok med seg mye av dette ut i sin lærergjerning.
Viktig var også musikkaktivitetene utenom de faste kurs: Det ble spilt og sunget overalt til den lyse morgen og våre studenter fikk mange nye venner og impulser. Første gang jeg var der sto jeg opp av min gode seng og gikk ned og deltok i musiseringen. Umulig å få sove. Gøy! If you can`t beat them, join them….
Det var en glad og sliten gjeng som kom til Bergen etter kurset !
Forbindelsen mellem HiB og Vallekildestævnet er formentlig blevet etableret via den norske jazzpianist Knut Kristiansen, der arbejdede som lektor på Hib i de år, og som havde arrangeret mange kurser i Bergen med bl.a. Lars Storck og Birger Sulsbrück. Gennem disse kurser spredte rygtet sig om det danske stævne, der var et helt ukendt fænomen i Norge dengang.
Lars Storck genfortæller en anekdote om Knut Kristiansen: Da Knut på et tidspunkt på et lærermøde på Højskolen i Bergen foreslog at lave 2 timers rytmetræning og SDS for de studerende, så var der en af dem, der var lidt højt på strå, som sagde: “Ja, jeg vet ikke hva det er, men det er ingen god idé, Knut”. Ifølge Lars Storck sagde Knut sit job på højskolen op dagen efter!
Frem til 1995 kom der hvert år en større gruppe deltagere fra Norge, både nuværende og tidligere studerende fra Højskolen i Bergen og det musikpædagogiske miljø omkring højskolen. Antallet af norske deltagere toppede i 1992, hvor hele 40 ud af stævnets 72 deltagere kom fra Norge!
Torunn Bakken Hauge har undervist og forsket på læreruddannelsen på Høgskolen på Vestlandet siden 1975. Torunn deltog på musiklærerstævnet fra 1991-1995. Torunn fortæller:
Det var meget inspirerende kurs. Forfriskende med all den kroppslige og muntlige formidlingen av meget dyktige musikere og pedagoger. Etter å ha studert Orff sin musikkpedagogikk gjennom mange år var jeg veldig parat for slike kroppslige og muntlige måter å arbeide med musikk og opplevde impulsene jeg fikk i disse kursene som en videreføring eller utvidelse.
Det som gjorde sterkest inntrykk var instruktørenes dyktighet både når det gjaldt det faglige/musikalske OG det formidlingsmessige/didaktiske. Fantastisk å bli kjent med nye spennende musikkgenrer på en så levende og inkluderende måte. Kurset var også veldig godt organisert men en god progresjon gjennom uken. Mye energi og kreativitet kom også til uttrykk.
Det har bidratt til større fokus på rytmiske arbeidsmåter og rytmiske musikkgenrer i musikklærerutdanningen i Norge. Jeg ledet et mangeårig utviklingsprosjekt fra 1996 og utover. Det inkluderte et feltarbeid i 1996–97 med fire grunnskolelærere og deres til sammen 12 klasser fra 1–10. Disse lærerne var Ingunn Hungnes, Catharina Christophersen, Lars Kolstad og Nina Linge. Alle fire deltok også på et eller flere stevner. Ut fra dette prosjektet ble det laget en video, en bok, en CD og en artikkel (utgitt på et internasjonalt forlag). De tre førstnevnte fikk senere undervisningstimer- og stillinger på Høgskolen i Bergen (nå Høgskolen på Vestlandet) og har således bidratt til enda mer rytmisk musikkpedagogikk .
Catharina Christophersen startede som lærer i grundskole og musikskole, og er nu professor i musikpædagogik på Høgskulen på Vestlandet i Bergen, hvor hun arbejder med grundskolelæreruddannelse i musik:
Jeg er usikker på når jeg første gang hørte fra stevnet, men det har nok vært sent på 80-tallet, eller overgang 80/90-tallet mens jeg utdannet meg til lærer (med musikkspesialisering) på det som da het Bergen Lærerhøgskole. Der var et veldig klassisk orientert fagmiljø på den tiden, men det var et lite rytmisk-pedagogisk miljø som jeg tror var forankret i førskolelærerutdanningen. Noen av de ansatte der hadde god kontakt med det som foregikk i Danmark, og det var flere av dem som hadde med seg klasser og kolleger på studietur til Vallekilde – muligens også på Kucheza.
Når man er student/nyutdannet er det begrenset hva man har råd til, og derfor fikk jeg dessverre bare med meg ett stevne på Vallekilde, og det var høsten 1991 mens jeg var student.
Finn Poulsen (guitar og kromatisk mundharpe), der underviste på musiklærerstævnet igennem mange år, havde også spillet og undervist en hel del i Norge. I 1993 deltog en norsk musikskoleleder ved navn Alf Gjessing, der er tidligere rektor for musikskolerne i Hammerfest, Lillesand og Bø i Telemark:
Det kan vel være flere årsaker til at så mange nordmenn reiste til Vallekilde, men to av dem kan nevnes ved navn: Birger Sulsbrück og Finn Poulsen.
Birger Sulsbrück holdt flere kurs i Latinamerikansk perkusjon. Mange ganger i Bø i Telemark, i Bergen og i Oslo.
I 1993 deltok min sønn på et bluesseminar i forbindelse med bluesfestivalen på Notodden. Ved avslutningen på seminaret skulle jeg hente min sønn og hans utstyr. Jeg fikk da anledning til å hilse på en av lærerne på seminaret, en dansk gitarist som presenterte seg som Finn Poulsen. Han var svært hyggelig, vi snakket en god del, og han fortalte om noe han kalte efterårskurs i rytmisk musikk på Vallekilde Højskole på Sjælland.
Det hørte litt skummelt ut men samtidig spennende og interessant. Det var særlig en detalj som gjorde dette interessant for meg: Kurset varte en hel uke. I mitt arbeid i skole og musikkskole var jeg vant med at kurs for lærere var noe som skjedde fem timer den siste fredagen før skoleåret startet. Jeg ante at på Vallekilde kunne jeg få sjansen til virkelig å få påfyll, få lære noe. Reaksjonen fra kollegaer på musikkskolen var blandet. En av dem mente at vi ikke trengte slikt vi som var ferdig utdannet. Jeg mener at dersom man føler seg ferdig utdannet så er man ikke utdannet, men ferdig.
På Vallekilde ble jeg straks kjent med mange hyggelige mennesker, både blant deltagere og lærere. Jeg deltok på Congas, Bluessammenspill og Salsa Big Band. Det var både lærerikt og utfordrende, men det måtte ha vært gledelig, for dette ble det første efterårskurs for meg i en rekke på fem på rad!
Både i Bø og i Bergen vokste det frem et miljø for latinamerikansk perkusjon. Det var nok i stor grad fra disse miljøene de norske deltagerne kom fra, i tillegg til miljøet på Notodden som hadde vært så heldige å ha kontakt med Finn Poulsen.